Begrepet surrogatmor er ikke rettslig avklart i Norge.
En kvinne som føder et barn hun vet hun skal bortadoptere til noen hun tidlig i svangerskapet avtalte skal bli barnets adoptanter, er i realiteten en surrogatmor.
Noen som har fått tilsagn fra en gravid kvinne om å få barnet til seg om sitt etter fødselen, har i realiteten inngått en avtale om surrogati selv om det skjer i adopsjonens rettslige former.
Påstanden/myten om at surrogati er ulovlig i Norge, bygger nok på sviktende kunnskaper om realiteter rundt adopsjon man har nok vært blinde for.
For partene i et lovlig surrogatforhold, har Norges løsning vært unødvendig komplisert, belastende, usikker og lite trygg.
.
Et eksempel.
Norsk lov gjelder for alle i Norge. Det som anerkjennes som lovlig på familieområdet, blir respektert i de aller fleste land,
Et velstående ektepar har en ung kvinnlig hushjelp fra et asiatisk land. Den utenlandske kvinnen er i Norge for å tjene penger så godt hun kan. Kvinnen er mor til et barn i hjemlandet og ikke gift.
Ekteparet og kvinnen blir godt kjent med hverandre. Tilliten mellom dem vokser og de kommer inn på temaet familie og barn. Ekteparet forteller kvinnen at om hun skulle bli gravid i Norge og det skulle være lite ønskelig, så er de villige til å adoptere barnet. Ja, de sørger for å kvinnen får vite at om så skulle skje, så vil hun være garantert minst 10.000 USD når hun reiste tilbake uten barnet og minst 1.000 USD hvert år frem til barnet ble 18 år. Ingen i hjemlandet ville få vite at hun hadde født noe barn i Norge.
Kvinnen napper på dette, og blir gravid. Hun blir behandlet av ekteparet på beste måte, og slipper å jobbe så tungt og hardt. Lønnen dobles.
Barnet fødes og får samme bostedsadresse som det ufrivillige barnløse ekteparet. Partene er enige etter fødselen om kvinnens hjemreise og adopsjon. 8 uker fødselen undertegnes adopsjonspapirerne. Kvinnen får sine avtalte 10.000 USD og reiser til hjemlandet til sitt barn der. Kvinnen har oppgitt hvem som er barnet far, og denne vil ikke være far til barnet og har erklært å anerkjenne adopsjonen.
9 uker etter fødselen sender ekteparet en egjæring om bevilling til adopsjon til Bufdir. 3 måneder senere får ekteparet bevillingsvedtaket og bevillingsdokumentet i posten. (Ekteparet slipper opplegget for "adopsjonssøkere")
- Barnet blir i folkeregisteret oppført med adoptivforledrene som foreldre, og barnet får en fødselsattest hvor adoptantene står oppført som barnet fødeforeldre.
En tungvindt og unødvendig måte å bli lovlig foreldre på ved den antikvariske adopsjonen i Norge.
Kvinnen overlot omsorgen til barnet direkte til ekteparet etter fødselen, og det hadde vært mye bedre om hun kunne reist hjem i stedet for å kanskje vente i 8 uker.
For barnet spiller det ingen rolle om foreldreskapet kom på plass et par uker gammelt enn 5 måneder gammelt. Barnet ville alltid vite at foreldreskapet var slik fødemoren hadde ønsket, villet og gitt samtykke til.
Kvinnen sto selv for valget angående sin kropp og barnets fremtidige foreldre. Kvinnen hadde en sikkerhet i retten til abort de første 12 ukene, i tilfelle hun angrett på rollen og funksjonen som surrogatmor.
Norske kvinner bosatt i Norge kan også ha mulighet til en slik surrogatopplegg; hvilket alle vil se som tenker seg om.
For det barnløse ekteparet hadde kvinnen rollen og funksjonen til en hvilken som helst annen surrogatmor.
.
Myten om et forbud mot surrogati i Norge, skulle dermed være avslørt.
Man bør vel legge til grunn noen realiteter før man er bastant om dette?
En mor føder ikke et barn for å få dekket sine utgifter. Barn er ikke en vare som skal selges eller for at mor skal kompenseres for påførte utgifter. Barn har rettigheter - og ingen har rett til å selge sitt barn på denne måten som du beskriver. Vil tro at dette er straffbart i mange land.
Fra hvilket asiatisk land skulle dette være lovlig?